På bussen
Mannen foran meg har en walkman. En discman for kasetter. Ikke har jeg sett en kasett på lenge, og enda mindre en walkman. Japan er teknologiens land. Og det vises. Det var her Sony for første gang lanserte sin walkman på 80-tallet, ved å la unge, hippe mennesker høre på musikk på offentlige steder, og på den måten effektivt markedsføre sitt produkt. I dag er de selvfølgelig på lik linje, om ikke ett hakk foran, resten av verden når det gjelder teknologi og elektriske duppeditter. Hjemme hos Sato-familien er det fullt kjør på kjøkkenet med snakkende hvitevarer. Da folk ikke lenger greide å holde styr på om det var riskokeren, oppvaskmaskinen, kjøleskapet eller kaffetrakteren som pep tre ganger (eller var det fire?) når den var ferdig, var det dags for talekyndighet. Hos oss sier kjøleskapet i fra om det har vært åpent for lenge, og aircon-anlegget holder deg oppdatert på romtemperaturen. Man kan fylle badekaret med 43 grader varmt vann (om det er det man ønsker) med noen enkle tastetrykk fra kjøkkenet, og tidsinnstille dosetetemperaturen til å passe akkurat din rumpe, akkurat når du står opp om morgenen. Det er utrolige greier, som man som utlending er noe eksludert fra da tegnene for dosete og boblebad ikke er de første man lærer i japanskundervisningen. Jeg har greid meg uten store feilsteg så langt, men må innrømme jeg skvatt til da kjøleskapet for første gang fortalte meg at det ville lukkes. Andre ting, som vi i Norge tar for gitt, er de derimot langt på etterskudd med i Japan. Internett-banker er ikke-eksisterende, og folk betaler regninger på den lokale kolonialbutikken.

Jeg trives fortsatt som plummen i egget i dette landet. Det faktum at jeg snakker nok japansk til å spørre om veien, kjøpe frimerker og forklare hvilken mat jeg (ikke) vil ha gir meg en følelse av kontroll og uavhengighet, og gjør det nok litt lettere for meg enn mange turister her. Jeg har ikke reist rundt så mye mens jeg har vært her. Mitt mål var å bli eksponert så mye som mulig til japansk språk som mulig, og jeg har også prøvd å klemme inn litt lesing til andre skolefag – for å ligge litt mindre på etterskudd når jeg kommer til København i februar. Jeg ser også en del japansk tv, i alle fall fra øyekroken. Rommet med det oppvarmete stuebordet er det eneste rommet som er varmt nok til å oppholde seg over lengre tid i. Disse dager er det en stor sumobryting cup som foregår, og i Japan er dette bokstavelig stort. De folka er så tjukke!! Og har på seg så lite! Jeg kan ikke noe for det, jeg kniser litt hver gang jeg ser opp på skjermen og det er nok to tjukkaser i truse som braser inni hverandre så pupper og trippelhaker disser. Men som sagt, alle i Japan følger med på dette, og jeg må innrømme at jeg synes det er litt spennende jeg og, trass i absurditeten. Jeg får med meg litt av nyhetene og sjekker mail og norske aviser hver gang jeg er hos Callum (to ganger i uken). Det er faktisk ganske deilig å være her hvor min verden og hverdagsproblemer føles langt borte.

Nå har jeg vært i Japan i seks dager, og selv om tiden har gått fort føles det også som det har gått lang tid siden nyttårsfeiring og eksamen. Vertsfamilien min består av Sato-san, en veldig hyggelig dame på nesten 60 år, og hennes mann, shujin. Hun snakker veldig lite engelsk, men prater mye og selv om jeg mange ganger ikke forstår er hun veldig tålmodig og skriver ned hva hun snakker om så det skal bli lettere for meg. Når det er noe viktig, som retningsbeskrielser, sørger hun for at jeg får med meg alt. Hodet mitt summer fra japansk som har ligget i en skuff i bakhodet lenge nå. Selv om jeg synes det går tregt, har jeg helt klart gjort fremskritt. I går ble jeg med til Callums japanskklasse, der frivillige japanere underviser utleninger en og en - så i en og en halv time snakket jeg japansk med Mae fra nomichi, og det gikk egentlig helt ok! Etterpå dro vi til en bar og tok noen øl, der jeg snakket med to andre av lærerne der. De sa jeg var veldig flink til å snakke iom at jeg hadde vært der i bare en uke! Det hjalp på selvtillitten, og jeg følte meg nesten litt lettet - for det har vært øyeblikk når jeg har tenkt "shit, dette greier jeg ikke". I dag skal jeg kjøpe en elektronisk ordbok, som vil gjøre det mye lettere for meg å lese japansk, og raskere å slå opp ord jeg lurer på. Så får vi se om det hjelper!

Jeg har fulgt mammas råd fra flyturen og sagt ja takk til alt. De spise mye fisk og sjømat, så jeg er heldig som liker det. Når vi er ute og handler plukker Sato-san med mye rart og sier ’tabete miru’, som betyr ’du skal smake’. Jeg lever et ganske sunt liv her, japansk mat har lite fett i seg, og de spiser mye fisk og grønnsaker. Jeg har spist sushi og tempura (frityrstekte reker/fish/grønnsaker), kinamat (som har rykte på seg for å være bedre i Japan enn i Kina), og det har blitt mye nudler og ris. Med veldig få unntak, veldig godt. De spiser mye rogn også, som er godt sammen med annen mat, men en hel tallerken blir litt i meste laget.

Hver morgen jogger jeg meg en tur i en park i Daimon, bydelen i Fukuyama hvor jeg bor. Det er deilig for hodet mitt å slippe å tenke japansk for en liten stund, og det er også fint å finne veien rundt byen på egen hånd. Folk her er veldig vennlige og hilser alltid på gaten. Det er ikke som i Kina, der det fort blir mas og kjas, folk her er for høflige til det. Noe som passer meg utmerket. Japanere snakker lite engelsk, men er veldig tålmodige og hjelpsomme de gangene jeg har spurt om hjelp. Sato-san er også tydelig stolt over å ha meg som gjest, og forteller om meg til kjente og ukjente. Jeg har vist henne bilder av familien og fortalt litt om dere, og hun (og nå også resten av nabolaget) er veldig imponert over at Mia er i Ghana og Magnus nesten to meter høy.

Jeg har rukket å oppleve mye siden jeg kom hit, ikke minst erfare hvordan en japansk familie bor og hva de spiser. Fukuyama er en industriell by uten noe særlig å se, men i nærheten er det flere fine steder. Sammen med Sato-san og shujin dro jeg til fiskelandsbyen Tomo-no-ura på søndag, som er veldig typisk japansk. Sato-san er interessert i japansk historie, og forteller mye. Selv om jeg ikke forstår, er det likevel fint at hun gjør det. Shujin tok meg også med til Kurashiki på mandag, en by en times tid herfra. Den er også ganske industriell, men har en veldig fin bydel med en kanal og små butikker, restauranter og museer. Jeg handlet litt småtterier og nøt stillheten. Det føles som jeg har vært her veldig lenge allerede, selv om det knapt har gått en uke. I kveld skal Sato-san og jeg på kino, og i morgen kveld skal jeg hjelpe en av Callums venner i hans engelskklasse (en og en, samme som japanskklassen i går). Fredag skal vi ut i Fukuyama, og helgen skal jeg nok tilbringe sammen med Sato-san og lese japansk. Jeg har det kjempebra, og satser på at det fortsetter slik!

Når jeg skriver dette sitter jeg på flyet til Japan, full av forventninger til hva som møter meg når jeg lander i Tokyo om noen timer. Mamma unnet meg C-klasse på denne flygningen (tusen takk mamma!), som betyr at jeg sitter i en stol/seng/massasjestol kombo, drikker sjampanje og spiser treretters måltider. ”Si ja takk til alt” sa mamma, og det har jeg gjort. Så da ble det portvin etter maten og konjakk til kaffen, uten at jeg er noe særlig begeistret for noen av delene. Men koser meg, det gjør jeg.

Siden jeg kom til København forrige fredag har jeg for det meste lest til eksamenen jeg hadde i går. Eksamenen gikk ok, jeg fikk 7 (på en skala fra -3 til 12 der man kun kan få -3, 0, 2, 4, 7, 10 og 12…). Jeg var litt uheldig med spørsmålene, og tatt i betraktning at noe av konsentrasjonen har blitt spist opp av Japan-forberedelser er jeg veldig fornøyd med det resultatet. Jeg satser på et gjennomsnitt mellom 7 og 10, og helst nærmere 10, når jeg går ut fra Handelshøjskolen neste år, så nå er det bare å peise på. Nå slapper jeg av, eksamensperioden er over og det er en måned til semesterstart.

Og det er altså denne måneden jeg skal tilbringe i Japan, nærmere bestemt Fukuyama (nære Hiroshima). Jeg er for oppspilt til å sove, så det blir en lang dag. Japan ligger 8 timer foran Danmark/Norge, så jeg hopper praktisk talt over en natt. Da natten i går ble preget av eksamenspugg og pakking, sier det seg selv at det blir godt å finne sengen når jeg kommer fram til Callum, en kompis av meg fra Wales som jobber som engelsklærer i Fukuyama. Jeg skal bo første natten hos han, før jeg blir hentet av Sato-san, min vertinne i Japan i fire uker. Hun snakker ikke engelsk, så det skal bli spennende å se hvilke situasjoner jeg roter meg opp i ved å smile og nikke. Men det er jo også helt klart den beste måten å lære et språk på, jeg blir jo tvunget til å lære. Jeg har ikke et program over hva jeg skal gjøre i Japan, men jeg har mange planer. Sato-san har sagt at hun gjerne vil vise meg rundt og lære meg japansk i hennes fritid, og det takker jeg ja til. Jeg skal være litt turist, Fukuyama i seg selv er visst ikke særlig spennende men det er flere byer rundt som er verdt å besøke. Jeg har med meg en Lonely Planet bok som guide. Jeg skal henge med Callum, være med i hans japansktimer, og muligens hjelpe til med engelskundervisning. Jeg skal spise sushi og ta mye bilder og generelt gjøre det meste ut av tiden jeg er der! Jeg er tilgjengelig på mail hvis det skulle være noe (martesv1@hotmail.com) og jeg skal forsøke å skrive på bloggen så ofte jeg kan, evt. så ofte det jeg har noe jeg synes det er verdt å fortelle om. Og det er nok ingen fare for at det blir mangel på nye opplevelser.

Jeg opprettet denne bloggen for flere år siden, med den baktanke at venner og familie hjemme kunne følge med på mine reiser ut i verden. Siden da har jeg tilbrakt det meste av tid andre steder enn Hommelvik og Norge, hovedsaklig England der jeg ble ferdig med bachelor-studiene i vår, og nå Købanhavn hvor jeg studerer til master. Da jeg var hjemme i jul fikk jeg hint fra flere uventede hold om at jeg gjerne kunne la høre fra meg og oppdatere dem der hjemme på hva jeg driver med. Det er altså dette som ligger til grunn for at jeg nå begynner å skrive igjen. 

Dere får følge med dere som vil, så lover jeg å skrive regelmessig  
om både hverdagslige og ekstraordinære begivenheter her i det 
store utland.