Nå har jeg vært i Japan i seks dager, og selv om tiden har gått fort føles det også som det har gått lang tid siden nyttårsfeiring og eksamen. Vertsfamilien min består av Sato-san, en veldig hyggelig dame på nesten 60 år, og hennes mann, shujin. Hun snakker veldig lite engelsk, men prater mye og selv om jeg mange ganger ikke forstår er hun veldig tålmodig og skriver ned hva hun snakker om så det skal bli lettere for meg. Når det er noe viktig, som retningsbeskrielser, sørger hun for at jeg får med meg alt. Hodet mitt summer fra japansk som har ligget i en skuff i bakhodet lenge nå. Selv om jeg synes det går tregt, har jeg helt klart gjort fremskritt. I går ble jeg med til Callums japanskklasse, der frivillige japanere underviser utleninger en og en - så i en og en halv time snakket jeg japansk med Mae fra nomichi, og det gikk egentlig helt ok! Etterpå dro vi til en bar og tok noen øl, der jeg snakket med to andre av lærerne der. De sa jeg var veldig flink til å snakke iom at jeg hadde vært der i bare en uke! Det hjalp på selvtillitten, og jeg følte meg nesten litt lettet - for det har vært øyeblikk når jeg har tenkt "shit, dette greier jeg ikke". I dag skal jeg kjøpe en elektronisk ordbok, som vil gjøre det mye lettere for meg å lese japansk, og raskere å slå opp ord jeg lurer på. Så får vi se om det hjelper!

Jeg har fulgt mammas råd fra flyturen og sagt ja takk til alt. De spise mye fisk og sjømat, så jeg er heldig som liker det. Når vi er ute og handler plukker Sato-san med mye rart og sier ’tabete miru’, som betyr ’du skal smake’. Jeg lever et ganske sunt liv her, japansk mat har lite fett i seg, og de spiser mye fisk og grønnsaker. Jeg har spist sushi og tempura (frityrstekte reker/fish/grønnsaker), kinamat (som har rykte på seg for å være bedre i Japan enn i Kina), og det har blitt mye nudler og ris. Med veldig få unntak, veldig godt. De spiser mye rogn også, som er godt sammen med annen mat, men en hel tallerken blir litt i meste laget.

Hver morgen jogger jeg meg en tur i en park i Daimon, bydelen i Fukuyama hvor jeg bor. Det er deilig for hodet mitt å slippe å tenke japansk for en liten stund, og det er også fint å finne veien rundt byen på egen hånd. Folk her er veldig vennlige og hilser alltid på gaten. Det er ikke som i Kina, der det fort blir mas og kjas, folk her er for høflige til det. Noe som passer meg utmerket. Japanere snakker lite engelsk, men er veldig tålmodige og hjelpsomme de gangene jeg har spurt om hjelp. Sato-san er også tydelig stolt over å ha meg som gjest, og forteller om meg til kjente og ukjente. Jeg har vist henne bilder av familien og fortalt litt om dere, og hun (og nå også resten av nabolaget) er veldig imponert over at Mia er i Ghana og Magnus nesten to meter høy.

Jeg har rukket å oppleve mye siden jeg kom hit, ikke minst erfare hvordan en japansk familie bor og hva de spiser. Fukuyama er en industriell by uten noe særlig å se, men i nærheten er det flere fine steder. Sammen med Sato-san og shujin dro jeg til fiskelandsbyen Tomo-no-ura på søndag, som er veldig typisk japansk. Sato-san er interessert i japansk historie, og forteller mye. Selv om jeg ikke forstår, er det likevel fint at hun gjør det. Shujin tok meg også med til Kurashiki på mandag, en by en times tid herfra. Den er også ganske industriell, men har en veldig fin bydel med en kanal og små butikker, restauranter og museer. Jeg handlet litt småtterier og nøt stillheten. Det føles som jeg har vært her veldig lenge allerede, selv om det knapt har gått en uke. I kveld skal Sato-san og jeg på kino, og i morgen kveld skal jeg hjelpe en av Callums venner i hans engelskklasse (en og en, samme som japanskklassen i går). Fredag skal vi ut i Fukuyama, og helgen skal jeg nok tilbringe sammen med Sato-san og lese japansk. Jeg har det kjempebra, og satser på at det fortsetter slik!