Etter 12 timer med dårlige filmer og urolig sövn inneklemt mellom en altfor pratsom hollender og en altfor stille engelskmann ankom jeg i ettermiddag Hong Kong. Det må jeg si: Det er deilig å väre tilbake. Lukten, fargene, hjelpsomheten, forvirringen, alt som gjör Kina til Kina, mötte meg på föyplassen. Hong Kong er litt som Kina Light, folk snakker litt mer engelsk og er litt mere vestlig orienterte, men kinesiske likevel.

Jeg var modig og tok buss inn til sentrum, som tok ca en halvtime. En halvtime som jeg tilbrakte i lykkelig uvitenhet over hvor jeg skulle, hvor bussen gikk, om bussen i det hele tatt gikk dit jeg skulle og annen generell informasjon som nok kunne värt nyttig å ha akkurat da. Med litt hjelp fra medpassasjerer og deres venner (det ble telefonert i hytt og vär), ble jeg til slutt dyttet av bussen på et visstnok sentralt sted og ble pekt i retning undergrunnsstasjonen. Ut på tur, aldri sur, man kommer som regel fram, og joda - fant omsider Hong Kong City University, og til og med deres Student Residences, der Astrid kom stormende mot meg. Astrid er min beste venninne fra Warwick, steinhard feminest med hjerte av gull og masse moro. Hun er her i to semestre, men kommer tilbake til Warwick neste år. I kveld er det overaskelsesfest for Ingvild, norsk jente på stedet som fyller år. Spaghetti, vin og jazzklubb så vidt jeg har forstått det. Jeg fölger bare etter. Jeg gjör som regel det, nikker og sier ja uten helt å tenke meg om. Det ender vanligvis i uventede, men ufarlige situasjoner, og ofte med en historie å fortelle på kjöpet.