Det slutter aldri aa forbause meg hvor langt man kan komme med et smil. I Kashgar befant jeg meg for foerste gang i en situasjon der jeg ikke kunne kommunisere verbalt med lokalbefolkninga. De snakker ikke engelsk, jeg kan null uyghur og de blir fornaermet om man proever seg paa kinesisk. Saa da er det bare en ting aa gjoere: Smil ivei! Og tro meg. Det hjelper, hver gang.

Kashgar er paa langt naer saa ille som folk vil ha det til.. Men wow hvilken by! Sauehoder selges som snacks paa gata, tradisjonelle muslimske bydeler staar i sterk kontrast til de kinesiske, det er farger og lukter og rare greier jeg aldri har sett foer. Veldig spennende, og veldig uvant. Det ligner paa mange maater Kina, men naa og da maa man spoerre seg selv om det er samme land. Den kinesiske regjeringa gjoer alt de kan for aa kontrollere provinsen Xinjiang, som Kashgar befinner seg i. De bestemmer hvilken ris som skal dyrkes, hvor og naar (uavhengig av effektivitet eller fornuft..), og en ny lov har slaatt fast at alle kuer skal befruktes kunstig. Selv om de verken har kunnskap eller ressurser til aa gjoere saa. Det er frustrerende aa hoere om, men det er lite lokalbefolkningen kan gjoere. Kommunistpartiet kjemper ogsaa sterkt for aa undertrykke muslimene i omraadet, og nettopp derfor er den muslimske kulturen saa sterkt - man trenger ikke noedvendigvis tro paa Allah for aa vaere muslim, det viktigste er aa kjempe mot kommunistregjeringa! En uke er altfor lite tid til aa forstaa denne byen..

Det er min gode venn George som studerer i Kashgar, og som er grunnen til at jeg tok turen til avsidesplassen. Han var en knallgod vert, tok meg med paa tradisjonelle marked (her handles og selger det sauer og esler for harde livet), gode restauranter (slapp unna magesyke) og fikk tatt del i lokallivet. Jeg har vaert paa fjelltur i oerkenen (Kashgar ligger ca 2000 moh), og aldri faatt saa mye oppmerksomhet i hele mitt liv. Rareste opplevelse? Vi er paa et marked i Opal, en times tid utenfor Kashgar, da en dame i 50-aarene kommer opp ved siden av meg. Hun klasker meg paa baken, sier noe paa uyghur og gir meg et par morske klask foer hun gaar videre. Jeg skjoenner ingenting, og det gjoer ikke Goerge heller. Fem meter lengre fremme snur damen seg, og sender meg et straalende glis. Jeg har satt George paa saken om aa undersoeke dette rumpeklaskefenomenet, og lover aa komme tilbake med mer informasjon paa omraadet.

Sitter naa paa flyplassen i Hong Kong, snart paa vei mot London, Oslo og Vaagaa. Det blir godt aa komme hjem naa. Kina er knall, men slitsomt til tider. Denne turen laerte meg en gang for alle at menneskene jeg tilbringer tiden med er minst like viktig som stedet. Jeg faar vaere glad jeg har fantastiske mennesker rundt meg uansett hvor jeg er :)

Jeg er igjen sentrum for oppmerksomhet. Folk henger ut av bussvinduer, biler stopper og mennesker blir stille naar jeg naermer meg. Jeg er tilbake i "ordentlige" Kina, og det er godt aa vaere her.

Jeg er i Chengdu, hos skotske Alan som jeg delte leilighet med da jeg bodde i Dujiangyan. Leiligheten han beskrev som "fantastisk" er nok fantastisk mest i kinesik maalestokk. Jeg innser hvor bortskjemt vi er i England og Norge, men det er riktignok verken rotter eller kakerlakker her. Og det er noe av sjarmen ved Kina. Det er ikke saa mye stilbevissthet ute og gaar, for aa si det saann!

Jeg moette Adele til middag og billetthandel i ettermiddag. Jeg drar til Kashgar paa tirsdag, og det er ikke barebare aa kjoepe billett. Lang historie, men gjennom Adele sin kjaerester sin venn fikk jeg 60% rabbatt og endte nok likevel opp med aa betale alt for mye. Men til Kashgar kommer jeg nok til slutt!

Etter en nydelig middag med venner jeg ikke hadde sett paa nesten tre aar, gikk til og med hjemturen, en fire minutters taxitur, med et smil. Jeg laerte og/eller ble paamint tre ting i kveld, som jeg aerlig talt burde tatt til med for lenge siden:
1) Ikke alle i Chengdu vet hvor Alan bor.
2) Min egen retningssans er ikke til aa stole paa.
3) Kinesere sier heller galt svar enn inget svar. Dette gjelder taxi-sjaafoerer, butikkinnehavere og alle andre som har pekt meg i forskjellige, og ofte helt gale, retninger i kveld. Og saa regnet det selvfoelgelig.

Mitt hostel ligger i 11. etasje i Chungking Mansion, Tsim Sha Tsui - Hong Kongs harrymekka. Det er rotter i korridorene, inget varmt vann eller minibar, men jeg har faatt et singelrom til 100 kroner natten og klager ikke. Hong Kong kan vaere billig, men det gaar paa bekostning av kvalitet. Skal man ut og drikke og spise godt, er det stort sett Europeiske priser. Hvis man er internasjonal student eller turist ender man fort opp paa utesteder som kunne vaert hvor som helst i verden - kinesere er sterkt underrepresentert naar en oel koster mer enn 30 kroner. Hong Kong er byen med verdens stoerste loennsforskjeller - forretningsmenn og -kvinner i skyskraperne tjener uhorvelig mye, mens gatefeiere og taxisjaafoerer jobber hardt og tjener fint lite. Dette er tydelig naar man gaar gjennom byen, og i loepet av to minutter kan forflytte seg fra skitne bakgater med tiggere til brede gater med shoppingsentre og designerbutikker.

I gaar var det Ladies' Night i sentrum, hvilket betyr gratis inngang og drinker hele kvelden for jentene. Hadde en kjempemoro kveld, med levende musikk og mye folk. Ellers er dagene her rolige. Jeg har jo sett Hong Kong foer, og tilbringer derfor mye tid med Astrid, om det er traskende i gatene eller paa restaurant eller cafe. Det er varmt, jevnt over 20 grader dag og kveld. Det er derimot overskyet hele tiden. I dag regner det, men det er likevel singlet og skjoert-vaer. Skal straks ut og titte paa digital-kamera. Elektronikk er billig og bra her, og selv om foto-Johnsen i Hommelvik er god som gull, kan det vaere store summer aa spare paa slikt her. Hong Kong er en fascinerende, og evig travel by. Kan bli litt mye tut og kjoer paa en gang for en landsjente som meg! Men jeg skal nok henge med noen dager til..

Etter 12 timer med dårlige filmer og urolig sövn inneklemt mellom en altfor pratsom hollender og en altfor stille engelskmann ankom jeg i ettermiddag Hong Kong. Det må jeg si: Det er deilig å väre tilbake. Lukten, fargene, hjelpsomheten, forvirringen, alt som gjör Kina til Kina, mötte meg på föyplassen. Hong Kong er litt som Kina Light, folk snakker litt mer engelsk og er litt mere vestlig orienterte, men kinesiske likevel.

Jeg var modig og tok buss inn til sentrum, som tok ca en halvtime. En halvtime som jeg tilbrakte i lykkelig uvitenhet over hvor jeg skulle, hvor bussen gikk, om bussen i det hele tatt gikk dit jeg skulle og annen generell informasjon som nok kunne värt nyttig å ha akkurat da. Med litt hjelp fra medpassasjerer og deres venner (det ble telefonert i hytt og vär), ble jeg til slutt dyttet av bussen på et visstnok sentralt sted og ble pekt i retning undergrunnsstasjonen. Ut på tur, aldri sur, man kommer som regel fram, og joda - fant omsider Hong Kong City University, og til og med deres Student Residences, der Astrid kom stormende mot meg. Astrid er min beste venninne fra Warwick, steinhard feminest med hjerte av gull og masse moro. Hun er her i to semestre, men kommer tilbake til Warwick neste år. I kveld er det overaskelsesfest for Ingvild, norsk jente på stedet som fyller år. Spaghetti, vin og jazzklubb så vidt jeg har forstått det. Jeg fölger bare etter. Jeg gjör som regel det, nikker og sier ja uten helt å tenke meg om. Det ender vanligvis i uventede, men ufarlige situasjoner, og ofte med en historie å fortelle på kjöpet.

Knappe tre timer, 1193 ord og en halv pakke kjeks er lagt bak meg. Det er ikke lov å spise på biblioteket, så det må nevnes at den der kjekspakken ble spist i smug mellom to mørke bokhyller. Vi snakker økonomioppgave, vi snakker 2000 ord om inflasjon og arbeidsløshet, og ikke minst snakker vi mye titting ut av vinduene i bibliotekets femte etasje. Jeg skal prøve å få lagt inn et bilde senere – det finnes ikke gråere utsikt enn dette.

Turen går til Kina på mandag, og selv om oppgavene jeg jobber med nå ikke skal leveres inn før i midten av april, vet jeg med meg selv hvor mye mer avslappa jeg blir uten faglitteratur masende i bakhodet. For ja! Jeg skal til Kina. Turen går til Astrid i Hong Kong, til lærerkolleger og elever i Dujiangyan, og til slutt til Kashgar der George for tiden bor. Nå. La meg fortelle dere litt om Kashgar. Kashgar er en by med 200 000 mennesker i provinsen Xinjiang, vest i Kina. Byen gjemmer seg mellom ørken og fjell, som er hva mesteparten av Xinjiang, Kinas største provins, består av uansett. De skriver arabisk, snakker noe som ligner tyrkisk, er kinesiske muslimer men kanskje mest av alt undertrykte og forvirrete. De har én minibank (som ikke virker), det er eselmarked hver søndag og jeg har nylig mottatt rapporter om voldsomme sandstormer og ananassesong (dårlig kombinasjon, jaja. Vi får spise innendørs!). Dette kommer nok til å bli mitt livs eventyr! Jeg gleder meg kjempemye til å sette av gårde, men er også veldig spent. Blir artig å se hvordan Kina har forandret seg siden jeg var der for 2 ½ år siden, og om barna jeg underviste fremdeles husker Miss Marte. Det kribler i magen!

Men én ting i gangen. Økonomi først. Og del to av kjekspakken.

Bitt av basillen? Ånei, ikke meg - heller litt skeptisk til denne utfoldelsen av privatliv på internett. Er det ikke kun asosial ungdom og oppmerksomhetsyk middelaldrende damer som driver med slikt? Men da til og med min oppegående og riktig så kloke kompis Miriam begynte å blogge for ikke lenge siden, fikk hun meg bort fra denne tanken. Jeg kan lett se meg selv falle inn i tidligere nevnte kategorier på et tidspunkt i livet, men mitt liv som blogger begynner sterkt: Som åndsfrisk økonomistudent, utenlandsnordmann med ett bein i Hommelvik, ett ute i verden. Og for meg er det dit turen skal gå, eller fortsette, i enda litt til - ut i verden.

Og da jeg også er kronisk håpløs på å holde kontakt med folk både hjemme og borte, er jo dette en ypperlig mulighet for de som skulle være interessert, å ta del i mitt liv! En liten del, sant nok, men et lite stykke Marte er vel bedre enn ingenting. Så ta denne bloggen for hva den er: En sjanse for hvemsomhelst til å bli med meg ut på tur. Bli med?