Knappe tre timer, 1193 ord og en halv pakke kjeks er lagt bak meg. Det er ikke lov å spise på biblioteket, så det må nevnes at den der kjekspakken ble spist i smug mellom to mørke bokhyller. Vi snakker økonomioppgave, vi snakker 2000 ord om inflasjon og arbeidsløshet, og ikke minst snakker vi mye titting ut av vinduene i bibliotekets femte etasje. Jeg skal prøve å få lagt inn et bilde senere – det finnes ikke gråere utsikt enn dette.

Turen går til Kina på mandag, og selv om oppgavene jeg jobber med nå ikke skal leveres inn før i midten av april, vet jeg med meg selv hvor mye mer avslappa jeg blir uten faglitteratur masende i bakhodet. For ja! Jeg skal til Kina. Turen går til Astrid i Hong Kong, til lærerkolleger og elever i Dujiangyan, og til slutt til Kashgar der George for tiden bor. Nå. La meg fortelle dere litt om Kashgar. Kashgar er en by med 200 000 mennesker i provinsen Xinjiang, vest i Kina. Byen gjemmer seg mellom ørken og fjell, som er hva mesteparten av Xinjiang, Kinas største provins, består av uansett. De skriver arabisk, snakker noe som ligner tyrkisk, er kinesiske muslimer men kanskje mest av alt undertrykte og forvirrete. De har én minibank (som ikke virker), det er eselmarked hver søndag og jeg har nylig mottatt rapporter om voldsomme sandstormer og ananassesong (dårlig kombinasjon, jaja. Vi får spise innendørs!). Dette kommer nok til å bli mitt livs eventyr! Jeg gleder meg kjempemye til å sette av gårde, men er også veldig spent. Blir artig å se hvordan Kina har forandret seg siden jeg var der for 2 ½ år siden, og om barna jeg underviste fremdeles husker Miss Marte. Det kribler i magen!

Men én ting i gangen. Økonomi først. Og del to av kjekspakken.