På bussen
Mannen foran meg har en walkman. En discman for kasetter. Ikke har jeg sett en kasett på lenge, og enda mindre en walkman. Japan er teknologiens land. Og det vises. Det var her Sony for første gang lanserte sin walkman på 80-tallet, ved å la unge, hippe mennesker høre på musikk på offentlige steder, og på den måten effektivt markedsføre sitt produkt. I dag er de selvfølgelig på lik linje, om ikke ett hakk foran, resten av verden når det gjelder teknologi og elektriske duppeditter. Hjemme hos Sato-familien er det fullt kjør på kjøkkenet med snakkende hvitevarer. Da folk ikke lenger greide å holde styr på om det var riskokeren, oppvaskmaskinen, kjøleskapet eller kaffetrakteren som pep tre ganger (eller var det fire?) når den var ferdig, var det dags for talekyndighet. Hos oss sier kjøleskapet i fra om det har vært åpent for lenge, og aircon-anlegget holder deg oppdatert på romtemperaturen. Man kan fylle badekaret med 43 grader varmt vann (om det er det man ønsker) med noen enkle tastetrykk fra kjøkkenet, og tidsinnstille dosetetemperaturen til å passe akkurat din rumpe, akkurat når du står opp om morgenen. Det er utrolige greier, som man som utlending er noe eksludert fra da tegnene for dosete og boblebad ikke er de første man lærer i japanskundervisningen. Jeg har greid meg uten store feilsteg så langt, men må innrømme jeg skvatt til da kjøleskapet for første gang fortalte meg at det ville lukkes. Andre ting, som vi i Norge tar for gitt, er de derimot langt på etterskudd med i Japan. Internett-banker er ikke-eksisterende, og folk betaler regninger på den lokale kolonialbutikken.

Jeg trives fortsatt som plummen i egget i dette landet. Det faktum at jeg snakker nok japansk til å spørre om veien, kjøpe frimerker og forklare hvilken mat jeg (ikke) vil ha gir meg en følelse av kontroll og uavhengighet, og gjør det nok litt lettere for meg enn mange turister her. Jeg har ikke reist rundt så mye mens jeg har vært her. Mitt mål var å bli eksponert så mye som mulig til japansk språk som mulig, og jeg har også prøvd å klemme inn litt lesing til andre skolefag – for å ligge litt mindre på etterskudd når jeg kommer til København i februar. Jeg ser også en del japansk tv, i alle fall fra øyekroken. Rommet med det oppvarmete stuebordet er det eneste rommet som er varmt nok til å oppholde seg over lengre tid i. Disse dager er det en stor sumobryting cup som foregår, og i Japan er dette bokstavelig stort. De folka er så tjukke!! Og har på seg så lite! Jeg kan ikke noe for det, jeg kniser litt hver gang jeg ser opp på skjermen og det er nok to tjukkaser i truse som braser inni hverandre så pupper og trippelhaker disser. Men som sagt, alle i Japan følger med på dette, og jeg må innrømme at jeg synes det er litt spennende jeg og, trass i absurditeten. Jeg får med meg litt av nyhetene og sjekker mail og norske aviser hver gang jeg er hos Callum (to ganger i uken). Det er faktisk ganske deilig å være her hvor min verden og hverdagsproblemer føles langt borte.

Nå har jeg vært i Japan i seks dager, og selv om tiden har gått fort føles det også som det har gått lang tid siden nyttårsfeiring og eksamen. Vertsfamilien min består av Sato-san, en veldig hyggelig dame på nesten 60 år, og hennes mann, shujin. Hun snakker veldig lite engelsk, men prater mye og selv om jeg mange ganger ikke forstår er hun veldig tålmodig og skriver ned hva hun snakker om så det skal bli lettere for meg. Når det er noe viktig, som retningsbeskrielser, sørger hun for at jeg får med meg alt. Hodet mitt summer fra japansk som har ligget i en skuff i bakhodet lenge nå. Selv om jeg synes det går tregt, har jeg helt klart gjort fremskritt. I går ble jeg med til Callums japanskklasse, der frivillige japanere underviser utleninger en og en - så i en og en halv time snakket jeg japansk med Mae fra nomichi, og det gikk egentlig helt ok! Etterpå dro vi til en bar og tok noen øl, der jeg snakket med to andre av lærerne der. De sa jeg var veldig flink til å snakke iom at jeg hadde vært der i bare en uke! Det hjalp på selvtillitten, og jeg følte meg nesten litt lettet - for det har vært øyeblikk når jeg har tenkt "shit, dette greier jeg ikke". I dag skal jeg kjøpe en elektronisk ordbok, som vil gjøre det mye lettere for meg å lese japansk, og raskere å slå opp ord jeg lurer på. Så får vi se om det hjelper!

Jeg har fulgt mammas råd fra flyturen og sagt ja takk til alt. De spise mye fisk og sjømat, så jeg er heldig som liker det. Når vi er ute og handler plukker Sato-san med mye rart og sier ’tabete miru’, som betyr ’du skal smake’. Jeg lever et ganske sunt liv her, japansk mat har lite fett i seg, og de spiser mye fisk og grønnsaker. Jeg har spist sushi og tempura (frityrstekte reker/fish/grønnsaker), kinamat (som har rykte på seg for å være bedre i Japan enn i Kina), og det har blitt mye nudler og ris. Med veldig få unntak, veldig godt. De spiser mye rogn også, som er godt sammen med annen mat, men en hel tallerken blir litt i meste laget.

Hver morgen jogger jeg meg en tur i en park i Daimon, bydelen i Fukuyama hvor jeg bor. Det er deilig for hodet mitt å slippe å tenke japansk for en liten stund, og det er også fint å finne veien rundt byen på egen hånd. Folk her er veldig vennlige og hilser alltid på gaten. Det er ikke som i Kina, der det fort blir mas og kjas, folk her er for høflige til det. Noe som passer meg utmerket. Japanere snakker lite engelsk, men er veldig tålmodige og hjelpsomme de gangene jeg har spurt om hjelp. Sato-san er også tydelig stolt over å ha meg som gjest, og forteller om meg til kjente og ukjente. Jeg har vist henne bilder av familien og fortalt litt om dere, og hun (og nå også resten av nabolaget) er veldig imponert over at Mia er i Ghana og Magnus nesten to meter høy.

Jeg har rukket å oppleve mye siden jeg kom hit, ikke minst erfare hvordan en japansk familie bor og hva de spiser. Fukuyama er en industriell by uten noe særlig å se, men i nærheten er det flere fine steder. Sammen med Sato-san og shujin dro jeg til fiskelandsbyen Tomo-no-ura på søndag, som er veldig typisk japansk. Sato-san er interessert i japansk historie, og forteller mye. Selv om jeg ikke forstår, er det likevel fint at hun gjør det. Shujin tok meg også med til Kurashiki på mandag, en by en times tid herfra. Den er også ganske industriell, men har en veldig fin bydel med en kanal og små butikker, restauranter og museer. Jeg handlet litt småtterier og nøt stillheten. Det føles som jeg har vært her veldig lenge allerede, selv om det knapt har gått en uke. I kveld skal Sato-san og jeg på kino, og i morgen kveld skal jeg hjelpe en av Callums venner i hans engelskklasse (en og en, samme som japanskklassen i går). Fredag skal vi ut i Fukuyama, og helgen skal jeg nok tilbringe sammen med Sato-san og lese japansk. Jeg har det kjempebra, og satser på at det fortsetter slik!

Når jeg skriver dette sitter jeg på flyet til Japan, full av forventninger til hva som møter meg når jeg lander i Tokyo om noen timer. Mamma unnet meg C-klasse på denne flygningen (tusen takk mamma!), som betyr at jeg sitter i en stol/seng/massasjestol kombo, drikker sjampanje og spiser treretters måltider. ”Si ja takk til alt” sa mamma, og det har jeg gjort. Så da ble det portvin etter maten og konjakk til kaffen, uten at jeg er noe særlig begeistret for noen av delene. Men koser meg, det gjør jeg.

Siden jeg kom til København forrige fredag har jeg for det meste lest til eksamenen jeg hadde i går. Eksamenen gikk ok, jeg fikk 7 (på en skala fra -3 til 12 der man kun kan få -3, 0, 2, 4, 7, 10 og 12…). Jeg var litt uheldig med spørsmålene, og tatt i betraktning at noe av konsentrasjonen har blitt spist opp av Japan-forberedelser er jeg veldig fornøyd med det resultatet. Jeg satser på et gjennomsnitt mellom 7 og 10, og helst nærmere 10, når jeg går ut fra Handelshøjskolen neste år, så nå er det bare å peise på. Nå slapper jeg av, eksamensperioden er over og det er en måned til semesterstart.

Og det er altså denne måneden jeg skal tilbringe i Japan, nærmere bestemt Fukuyama (nære Hiroshima). Jeg er for oppspilt til å sove, så det blir en lang dag. Japan ligger 8 timer foran Danmark/Norge, så jeg hopper praktisk talt over en natt. Da natten i går ble preget av eksamenspugg og pakking, sier det seg selv at det blir godt å finne sengen når jeg kommer fram til Callum, en kompis av meg fra Wales som jobber som engelsklærer i Fukuyama. Jeg skal bo første natten hos han, før jeg blir hentet av Sato-san, min vertinne i Japan i fire uker. Hun snakker ikke engelsk, så det skal bli spennende å se hvilke situasjoner jeg roter meg opp i ved å smile og nikke. Men det er jo også helt klart den beste måten å lære et språk på, jeg blir jo tvunget til å lære. Jeg har ikke et program over hva jeg skal gjøre i Japan, men jeg har mange planer. Sato-san har sagt at hun gjerne vil vise meg rundt og lære meg japansk i hennes fritid, og det takker jeg ja til. Jeg skal være litt turist, Fukuyama i seg selv er visst ikke særlig spennende men det er flere byer rundt som er verdt å besøke. Jeg har med meg en Lonely Planet bok som guide. Jeg skal henge med Callum, være med i hans japansktimer, og muligens hjelpe til med engelskundervisning. Jeg skal spise sushi og ta mye bilder og generelt gjøre det meste ut av tiden jeg er der! Jeg er tilgjengelig på mail hvis det skulle være noe (martesv1@hotmail.com) og jeg skal forsøke å skrive på bloggen så ofte jeg kan, evt. så ofte det jeg har noe jeg synes det er verdt å fortelle om. Og det er nok ingen fare for at det blir mangel på nye opplevelser.

Jeg opprettet denne bloggen for flere år siden, med den baktanke at venner og familie hjemme kunne følge med på mine reiser ut i verden. Siden da har jeg tilbrakt det meste av tid andre steder enn Hommelvik og Norge, hovedsaklig England der jeg ble ferdig med bachelor-studiene i vår, og nå Købanhavn hvor jeg studerer til master. Da jeg var hjemme i jul fikk jeg hint fra flere uventede hold om at jeg gjerne kunne la høre fra meg og oppdatere dem der hjemme på hva jeg driver med. Det er altså dette som ligger til grunn for at jeg nå begynner å skrive igjen. 

Dere får følge med dere som vil, så lover jeg å skrive regelmessig  
om både hverdagslige og ekstraordinære begivenheter her i det 
store utland. 

Det slutter aldri aa forbause meg hvor langt man kan komme med et smil. I Kashgar befant jeg meg for foerste gang i en situasjon der jeg ikke kunne kommunisere verbalt med lokalbefolkninga. De snakker ikke engelsk, jeg kan null uyghur og de blir fornaermet om man proever seg paa kinesisk. Saa da er det bare en ting aa gjoere: Smil ivei! Og tro meg. Det hjelper, hver gang.

Kashgar er paa langt naer saa ille som folk vil ha det til.. Men wow hvilken by! Sauehoder selges som snacks paa gata, tradisjonelle muslimske bydeler staar i sterk kontrast til de kinesiske, det er farger og lukter og rare greier jeg aldri har sett foer. Veldig spennende, og veldig uvant. Det ligner paa mange maater Kina, men naa og da maa man spoerre seg selv om det er samme land. Den kinesiske regjeringa gjoer alt de kan for aa kontrollere provinsen Xinjiang, som Kashgar befinner seg i. De bestemmer hvilken ris som skal dyrkes, hvor og naar (uavhengig av effektivitet eller fornuft..), og en ny lov har slaatt fast at alle kuer skal befruktes kunstig. Selv om de verken har kunnskap eller ressurser til aa gjoere saa. Det er frustrerende aa hoere om, men det er lite lokalbefolkningen kan gjoere. Kommunistpartiet kjemper ogsaa sterkt for aa undertrykke muslimene i omraadet, og nettopp derfor er den muslimske kulturen saa sterkt - man trenger ikke noedvendigvis tro paa Allah for aa vaere muslim, det viktigste er aa kjempe mot kommunistregjeringa! En uke er altfor lite tid til aa forstaa denne byen..

Det er min gode venn George som studerer i Kashgar, og som er grunnen til at jeg tok turen til avsidesplassen. Han var en knallgod vert, tok meg med paa tradisjonelle marked (her handles og selger det sauer og esler for harde livet), gode restauranter (slapp unna magesyke) og fikk tatt del i lokallivet. Jeg har vaert paa fjelltur i oerkenen (Kashgar ligger ca 2000 moh), og aldri faatt saa mye oppmerksomhet i hele mitt liv. Rareste opplevelse? Vi er paa et marked i Opal, en times tid utenfor Kashgar, da en dame i 50-aarene kommer opp ved siden av meg. Hun klasker meg paa baken, sier noe paa uyghur og gir meg et par morske klask foer hun gaar videre. Jeg skjoenner ingenting, og det gjoer ikke Goerge heller. Fem meter lengre fremme snur damen seg, og sender meg et straalende glis. Jeg har satt George paa saken om aa undersoeke dette rumpeklaskefenomenet, og lover aa komme tilbake med mer informasjon paa omraadet.

Sitter naa paa flyplassen i Hong Kong, snart paa vei mot London, Oslo og Vaagaa. Det blir godt aa komme hjem naa. Kina er knall, men slitsomt til tider. Denne turen laerte meg en gang for alle at menneskene jeg tilbringer tiden med er minst like viktig som stedet. Jeg faar vaere glad jeg har fantastiske mennesker rundt meg uansett hvor jeg er :)

Jeg er igjen sentrum for oppmerksomhet. Folk henger ut av bussvinduer, biler stopper og mennesker blir stille naar jeg naermer meg. Jeg er tilbake i "ordentlige" Kina, og det er godt aa vaere her.

Jeg er i Chengdu, hos skotske Alan som jeg delte leilighet med da jeg bodde i Dujiangyan. Leiligheten han beskrev som "fantastisk" er nok fantastisk mest i kinesik maalestokk. Jeg innser hvor bortskjemt vi er i England og Norge, men det er riktignok verken rotter eller kakerlakker her. Og det er noe av sjarmen ved Kina. Det er ikke saa mye stilbevissthet ute og gaar, for aa si det saann!

Jeg moette Adele til middag og billetthandel i ettermiddag. Jeg drar til Kashgar paa tirsdag, og det er ikke barebare aa kjoepe billett. Lang historie, men gjennom Adele sin kjaerester sin venn fikk jeg 60% rabbatt og endte nok likevel opp med aa betale alt for mye. Men til Kashgar kommer jeg nok til slutt!

Etter en nydelig middag med venner jeg ikke hadde sett paa nesten tre aar, gikk til og med hjemturen, en fire minutters taxitur, med et smil. Jeg laerte og/eller ble paamint tre ting i kveld, som jeg aerlig talt burde tatt til med for lenge siden:
1) Ikke alle i Chengdu vet hvor Alan bor.
2) Min egen retningssans er ikke til aa stole paa.
3) Kinesere sier heller galt svar enn inget svar. Dette gjelder taxi-sjaafoerer, butikkinnehavere og alle andre som har pekt meg i forskjellige, og ofte helt gale, retninger i kveld. Og saa regnet det selvfoelgelig.

Mitt hostel ligger i 11. etasje i Chungking Mansion, Tsim Sha Tsui - Hong Kongs harrymekka. Det er rotter i korridorene, inget varmt vann eller minibar, men jeg har faatt et singelrom til 100 kroner natten og klager ikke. Hong Kong kan vaere billig, men det gaar paa bekostning av kvalitet. Skal man ut og drikke og spise godt, er det stort sett Europeiske priser. Hvis man er internasjonal student eller turist ender man fort opp paa utesteder som kunne vaert hvor som helst i verden - kinesere er sterkt underrepresentert naar en oel koster mer enn 30 kroner. Hong Kong er byen med verdens stoerste loennsforskjeller - forretningsmenn og -kvinner i skyskraperne tjener uhorvelig mye, mens gatefeiere og taxisjaafoerer jobber hardt og tjener fint lite. Dette er tydelig naar man gaar gjennom byen, og i loepet av to minutter kan forflytte seg fra skitne bakgater med tiggere til brede gater med shoppingsentre og designerbutikker.

I gaar var det Ladies' Night i sentrum, hvilket betyr gratis inngang og drinker hele kvelden for jentene. Hadde en kjempemoro kveld, med levende musikk og mye folk. Ellers er dagene her rolige. Jeg har jo sett Hong Kong foer, og tilbringer derfor mye tid med Astrid, om det er traskende i gatene eller paa restaurant eller cafe. Det er varmt, jevnt over 20 grader dag og kveld. Det er derimot overskyet hele tiden. I dag regner det, men det er likevel singlet og skjoert-vaer. Skal straks ut og titte paa digital-kamera. Elektronikk er billig og bra her, og selv om foto-Johnsen i Hommelvik er god som gull, kan det vaere store summer aa spare paa slikt her. Hong Kong er en fascinerende, og evig travel by. Kan bli litt mye tut og kjoer paa en gang for en landsjente som meg! Men jeg skal nok henge med noen dager til..

Etter 12 timer med dårlige filmer og urolig sövn inneklemt mellom en altfor pratsom hollender og en altfor stille engelskmann ankom jeg i ettermiddag Hong Kong. Det må jeg si: Det er deilig å väre tilbake. Lukten, fargene, hjelpsomheten, forvirringen, alt som gjör Kina til Kina, mötte meg på föyplassen. Hong Kong er litt som Kina Light, folk snakker litt mer engelsk og er litt mere vestlig orienterte, men kinesiske likevel.

Jeg var modig og tok buss inn til sentrum, som tok ca en halvtime. En halvtime som jeg tilbrakte i lykkelig uvitenhet over hvor jeg skulle, hvor bussen gikk, om bussen i det hele tatt gikk dit jeg skulle og annen generell informasjon som nok kunne värt nyttig å ha akkurat da. Med litt hjelp fra medpassasjerer og deres venner (det ble telefonert i hytt og vär), ble jeg til slutt dyttet av bussen på et visstnok sentralt sted og ble pekt i retning undergrunnsstasjonen. Ut på tur, aldri sur, man kommer som regel fram, og joda - fant omsider Hong Kong City University, og til og med deres Student Residences, der Astrid kom stormende mot meg. Astrid er min beste venninne fra Warwick, steinhard feminest med hjerte av gull og masse moro. Hun er her i to semestre, men kommer tilbake til Warwick neste år. I kveld er det overaskelsesfest for Ingvild, norsk jente på stedet som fyller år. Spaghetti, vin og jazzklubb så vidt jeg har forstått det. Jeg fölger bare etter. Jeg gjör som regel det, nikker og sier ja uten helt å tenke meg om. Det ender vanligvis i uventede, men ufarlige situasjoner, og ofte med en historie å fortelle på kjöpet.

Knappe tre timer, 1193 ord og en halv pakke kjeks er lagt bak meg. Det er ikke lov å spise på biblioteket, så det må nevnes at den der kjekspakken ble spist i smug mellom to mørke bokhyller. Vi snakker økonomioppgave, vi snakker 2000 ord om inflasjon og arbeidsløshet, og ikke minst snakker vi mye titting ut av vinduene i bibliotekets femte etasje. Jeg skal prøve å få lagt inn et bilde senere – det finnes ikke gråere utsikt enn dette.

Turen går til Kina på mandag, og selv om oppgavene jeg jobber med nå ikke skal leveres inn før i midten av april, vet jeg med meg selv hvor mye mer avslappa jeg blir uten faglitteratur masende i bakhodet. For ja! Jeg skal til Kina. Turen går til Astrid i Hong Kong, til lærerkolleger og elever i Dujiangyan, og til slutt til Kashgar der George for tiden bor. Nå. La meg fortelle dere litt om Kashgar. Kashgar er en by med 200 000 mennesker i provinsen Xinjiang, vest i Kina. Byen gjemmer seg mellom ørken og fjell, som er hva mesteparten av Xinjiang, Kinas største provins, består av uansett. De skriver arabisk, snakker noe som ligner tyrkisk, er kinesiske muslimer men kanskje mest av alt undertrykte og forvirrete. De har én minibank (som ikke virker), det er eselmarked hver søndag og jeg har nylig mottatt rapporter om voldsomme sandstormer og ananassesong (dårlig kombinasjon, jaja. Vi får spise innendørs!). Dette kommer nok til å bli mitt livs eventyr! Jeg gleder meg kjempemye til å sette av gårde, men er også veldig spent. Blir artig å se hvordan Kina har forandret seg siden jeg var der for 2 ½ år siden, og om barna jeg underviste fremdeles husker Miss Marte. Det kribler i magen!

Men én ting i gangen. Økonomi først. Og del to av kjekspakken.

Bitt av basillen? Ånei, ikke meg - heller litt skeptisk til denne utfoldelsen av privatliv på internett. Er det ikke kun asosial ungdom og oppmerksomhetsyk middelaldrende damer som driver med slikt? Men da til og med min oppegående og riktig så kloke kompis Miriam begynte å blogge for ikke lenge siden, fikk hun meg bort fra denne tanken. Jeg kan lett se meg selv falle inn i tidligere nevnte kategorier på et tidspunkt i livet, men mitt liv som blogger begynner sterkt: Som åndsfrisk økonomistudent, utenlandsnordmann med ett bein i Hommelvik, ett ute i verden. Og for meg er det dit turen skal gå, eller fortsette, i enda litt til - ut i verden.

Og da jeg også er kronisk håpløs på å holde kontakt med folk både hjemme og borte, er jo dette en ypperlig mulighet for de som skulle være interessert, å ta del i mitt liv! En liten del, sant nok, men et lite stykke Marte er vel bedre enn ingenting. Så ta denne bloggen for hva den er: En sjanse for hvemsomhelst til å bli med meg ut på tur. Bli med?